Header

Online Betting Starter Her

50 km i OL – den store styrkeprøven

Viter-OL. Innspurten av 50 km i OL i Vancouver i 201050 km eller femmilen, er den store manndomsprøven under alle store mesterskap i langrenn. Slik er det også under De olympiske vinterlekene. Dette er en øvelse som skiller de store skiløperne fra de som ikke er fullt så gode. Og for å gjøre den ekstra hard så er det alltid avslutningsdistansen under mesterskapet. Det betyr dermed at de fleste løperne allerede har mange harde konkurranser i kroppen.

Dette er en skikkelig sliteøvelse, og opp i gjennom OL-historien har det vært mye spenning og dramatikk. Siden 1992 er dette blitt en øvelse som foregår etter rulleringsprinsippet. Det vil si i klassisk stil eller i friteknikk. Alt etter hvilken teknikk som ble benyttet i forrige vinter-OL. Øvelsen ble gått i fristil for første gang i Calgary i 1988. I friteknikk går også femmilen relativt raskt unna, mens det gjerne tar litt lenger tid når den avvikles i klassisk stil. I «gamle» dager med intervallstart, var dette en øvelse som tok lang tid. Og det hendte ikke sjelden at selv medaljekandidater kunne møte veggen på den siste milen. Siden 2006 går femmilen med fellesstart. Det gjør det enklere for mange å henge med helt til slutt. Ikke sjelden avgjøres også femtikilometeren med en spurt.

50 km i langrenn har vært OL-øvelse helt siden starten i 1924

Vinter-OL. Svenske Sixten Jernberg i action under OL i Innsbruck i 1964.Helt siden første gangen vinter-OL ble arrangert i Chamonix i 1924, så har femmilen vært på programmet. Det betyr at det er blitt kåret 22 olympiske mestere på denne øvelsen, og at det kommer til å bli 23 før lekene i Pyeongchang er over. Det er kun to skiløpere som har klart å bli olympisk mester på 50 km mer enn en gang. Legendariske Sixten Jernberg klarte det for Sverige i 1956 og 1964. Bjørn Dæhlie gjentok den bragden i 1992 og 1998.

Vinter-OL. Thorleif Haug under OL i Chamonix i 1924.Under lekene i 1924 var nordmennene så freidige at de like så godt kapret de fire første plassene. Kun Sverige har gjort det en gang siden. Det skjedde i 1936. Det var første gangen at seierspallen ble tapetsert. Lekenes store mann Thorleif Haug vant foran Thoralf Strømstad og Johan Grøttumsbråten. Jon Mårdalen fikk den sure fjerdeplassen.

Den første femmilen var en skikkelig manndomsprøve, og det ble ikke en sekundstrid. Haug vant med nesten to minutters margin. Fra Mårdalen og ned til svensken Torkel Persson var det over seksten minutter. Det vil si at den første olympiske mesteren på 50 km hadde 21,5 minutt ned til den første løperen som ikke var en nordmann. Kun 21 løpere fullførte den første femmilen i olympisk sammenheng. 12 løpere brøt, og den som endte sist på øvelsen brukte nesten 6,5 time på de femti kilometerne. Det var over 2 timer og 40 minutter mer enn hva  den olympiske mesteren Thorleif Haug brukte. Hans vinnertid var 3.44.32.

Norden har forsynt seg grovt av medaljene

Den første OL-mesteren på femmil var norsk, men opp igjennom historien er det også andre nasjoner som har sikret seg mange OL-gull på distansen. Sverige er sammen med Norge de store femmilsnasjonene. Begge land har tatt 7 gull på denne distansen. Finland har vunnet distansen tre ganger, men det begynner å bli lenge siden sist. Den siste finnen på toppen av seierspallen var Kalevi Hämäläinen under lekene i Squaw Valley i 1960.

Fire andre nasjoner har vunnet de fem andre gangene. Sovjet, Kasakhstan, Italia og Russland. Russerne vant øvelsen for andre gang under lekene i Sotsji i 2014, men med usikkerheten rundt dopingavsløringene under lekene, er det fremdeles ikke avklart om de beholder gullet.

Femmilen har gjennom historien vært dominert av de tre norske landene når det kommer til medaljene. Av de 66 OL-medaljene som foreløpig er utdelt på distansen har 45 av dem gått til skiløpere fra enten Sverige, Finland eller Norge. Sverige har 18, Finland 11 og Norge 16.

Det er først de senere årene at andre nasjoner har tatt for seg av disse medaljene. Frem til Fjodor Terentjev fra Sovjetunionen tok bronse i Cortina i 1956 hadde alle medaljene havnet i et av de tre nordiske landene. Neste gang det ble delt ut olympiske medaljer til skiløpere som ikke kom fra enten Norge, Sverige eller Finland var i Grenoble i 1968. Med andre ord en ganske så solid dominans.

Første gang en ikke-nordisk skiløper vant var da Sovjets Nikolaj Zimjatov tok gullet i Lake Placid i 1980. Første og eneste gangen det ikke ble delt ut medaljer til en nordisk skiløper etter endt femmil i vinter-OL, var i Torino i 2006. (Russland tok alle tre medaljene i 2014, men dopingavsløringene i ettertid har foreløpig endt med at sølv- og bronsemedaljene har gått til Norge og Hviterussland.)

Lenge å vente på OL-gull nummer to

Selv om Norge vant femmilen under de første olympiske vinterlekene, måtte landet som skinasjon vente lenge på neste OL-gull på distansen. Det kom først i 1968. Til gjengjeld vant en nordmann denne øvelsen i tre påfølgende OL. Ole Ellefsæter i Grenoble i 1968, Pål Tyldum i Sapporo i 1972 og Ivar Formo i Innsbruck i 1976. Ingen annen nasjon har klart dette tre ganger på rad. Det var for øvrig Formos gull som fikk den legendariske radiomannen Bjørge Lillelien til å gå bananas i kommentatorboksen. Og gi oss en av hans mange klassikere for historiebøkene. «Ingen makt i verden kan slå ham nå! Saken er klar! Saken er biff! Saken er karbonade! Saken er ertesuppe!». Lød det ut over eteren.

Sekundstridene kom etter mer enn 40 år

Under OL i St. Moritz i 1928 tapetserte Sverige seierspallen. Per-Erik Hedlund vant i utklassingsstil med hele 13 minutter og 27 sekunder. Det er den største seiersmarginen i OL-historien. Sluttiden var på hele 4.52.03, så det var en sliteøvelse.

I de tidlige OL-løpene var det ingen sekundstrid for å kåre mesteren. De første gangene det var relativt jevn mellom gull- og sølvvinnerne var i 1968 og 1972. Da skilte det henholdsvis 17 og 15 sekunder mellom vinneren og nummer to. De eneste gangene det virkelig var sekundstrid i perioden med intervallstart var i 1984 i Sarajevo og i Nagano i 1998. Da Thomas Wassberg vant foran Gunde Svan i 1984 skilte det kun 4,9 sekunder. Det var den minste seiersmarginen i den tiden det var intervallstart. I den siste olympiaden hvor skiløperne hadde intervallstart ble det også jevnt og spennende. I 1998 vant nemlig Bjørn Dæhlie med kun 8,1 sekunders margin til Niklas Jonsson.

Vinter-OL. Petter Northug vinner spurten foran Axel Teichmann på 50 km i OL i Vancouver i 2010.Etter at det ble fellesstart på øvelsen i 2010 endret dette seg. Da Petter Northug spurtslo Axel Teichmann og ble olympisk mester på distansen i Vancouver i 2014, vant han med tre tideler. Johan Olsson nummer tre var sekundet bak. Mellom Northug og Martin Johnsrud Sundby på 15.-plass skilte det drøye 22 sekunder. Vinnertiden var på 2.05.35,5. Det er raskt i klassisk stil.

Første gangen med fellesstart i fristill i Torino i 2006, skilte det 0,9 sekunder mellom de tre medaljevinnerne. Giorgio Di Centa vant den gang på hjemmebane. Fra 1988 og til og med 2010 lå vinnertidene på 50 kilometeren på 2 timer og 3 til 7 minutter. Femmilen i Sotsji i 2014 var rekordrask med en vinnertid på 1 time og 47 minutter. Hele 55 skiløpere gikk i mål på under to timer. Så kan man jo spørre seg om løypen faktisk var på 50 kilometer? Mye taler vel for at den ikke var det.

Svenskekongens engasjement ga norsk gull!

Vinter-OL. En fullstendig sluttkjørt Bjørn Dæhlie ramler over mål på 50 km i OL i Nagano i 1998.Bjørn Dæhlies andre og siste OL-gull på 50 km ble ikke vunnet uten mye dramatikk og spenning på slutten. Den norske vinterolympieren møtte nemlig den berømte veggen i løpet av den siste milen. For alle så det ut til at Nannestad-ekspressen hadde full kontroll på gullet.

Med intervallstart startet Dæhlie 30 sekunder etter Niklas Jonsson. Han tok igjen svensken relativt tidlig. Deretter slepte han rundt på svensken gjennom store deler av løpet. Da Dæhlie møtte veggen noen få kilometer før mål, så svensken sitt snitt for edlere metall og rykket til. Nordmannen stivnet, men fortsatte å gå.

Hadde det ikke vært for den svenske kongen hadde det kanskje endt med sølv? Kong Carl Gustav befant seg nemlig ved sekunderingsposten etter 49 kilometer. «Nu spricker normannen» skrek den som vanlig engasjerte svenskekongen. «Ikke f… om jeg gjør» tenkte Dæhlie. Svenskekongens ord fikk ham til å hente frem krefter han ikke trodde han hadde. Bjørn Dæhlie karret seg over målstreken og falt frontalt i snøen. Han klarte så vidt å løfte hodet for å se på resultattavlen. Deretter forsvant ansiktet ned i snøen igjen.

Om man lurer på hvor sliten det går an for en idrettsutøver å bli, er det bare å se på TV-bildene av en bortimot livløs norsk langrennsløper i minuttene etter målgang. De gir et godt bilde av å gå ned i kjelleren og vel så det etter krefter. Etter å ha møtt veggen.