Header

Online Betting Starter Her

Stafett er stafett

Vinter-OL. Silvio Fauner spurtslår Bjørn Dæhlie under stafetten på Lillehammer i 1994«Stafett er stafett» er et uttrykk som nordmenn neppe har unngått å høre. Han som har sagt det oftest er tidligere NRK-kommentator Jon Herwig Carlsen. Ingen stafettsendinger verken i langrenn eller skiskyting var knapt i gang før han hadde sagt dette. Og i stafett kan alt skje. Det har man fått se mange ganger. Den stafetten og hendelsen som de fleste nordmann har et forhold til, er det som skjedde i innspurten på herrestafetten under ski-VM i Oslo i 1982. «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?» er et spørsmål som nordmenn har stilt hverandre mange ganger siden den gang. Selv i dag stilles spørsmålet til de som husker dramatikken som utspilte seg torsdag den 25. februar 1982. Og i forbindelse med vinter-OL i Pyeongchang i 2018 har selv New York Times en lengre artikkel om akkurat dette stavbrekket.

Dette var under en VM-stafett, men skihistorien har også nok av dramatiske hendelser i forbindelse med herrestafetter i langrenn. I denne artikkelen skal vi ta for oss to av dem. De skjedde under OL i Innsbruck i 1976 og på Lillehammer i 1994. Begge to hendelsene i beste Hitchcock-stil.

Historien er jo kronologisk og derfor er det bare å starte med den første. Vinter-OL i 1976 gikk av stabelen i Innsbruck i Østerrike. Dette var en tid preget av den kalde krigen mellom øst og vest. Noe som ga en ekstra dimensjon og form for rivalisering mellom nasjonene på den riktige eller gale siden. Alt avhengig av ståsted selvsagt.

Trøbbel med skibindingen

På herrestafetten var det Sovjetunionen som var den store favoritten da starten gikk i Seefeld den 11. februar i 1976. Lite ante de som så på da startskuddet gikk, at scenen var satt for en av de mest dramatiske OL-stafettene i historien. Sovjet var regjerende olympisk mester. Og med flotte resultater i de individuelle konkurransene var de storfavoritter. Alle de fire løperne som gikk for Sovjet hadde tatt en medalje i løpet av de to konkurranse som hadde blitt avviklet. I teorien skulle de andre nasjonene kjempe om sølv og bronse. Blant disse var regjerende verdensmester Øst-Tyskland. Norge stilte med et reservepreget lag etter at Magne Myrmo og Oddvar Brå hadde kastet inn håndkledet på grunn av henholdsvis sykdom og astma.

Vinter-OL. Bilde som viser at Beljajev gikk med en alt for liten sko under avslutningen av åpningsetappen på herrestafetten i langrenn under OL i 1976.Ut fra start gikk alt helt som forventet på den første etappen. Sovjets startmann Jevgenij Beljajev tok oppskriftsmessig ledelsen. Etter 8 kilometer hadde han opparbeidet seg en klar ledelse. Da startet dramatikken. Bindingen røk. Sovjetrusserne hadde en ny bindingstype under OL. Som egentlig var på eksperimentstadiet. Der skoen var festet direkte til skien. En binding som gjorde at skiene gled lettere gjennom snøen. Da den røk var det liten trøst å finne i gode erfaringer med denne bindingen fra tidligere under OL. Beljajev måtte få både ny ski og sko.

Dette var ennå i den tiden hvor det ikke stod noen fra støtteapparatet klare med en ski eller stav for hver femtiende meter. Derfor gikk Beljajev først en halv kilometer på en ski. Så fikk han en tradisjonell ski, men han behøvde jo også en ny sko. Og da han omsider fikk det så var skoen tre nummer for liten. Dermed avsluttet han sin etappe med å gå en og en halv kilometer med en skisko som han ikke fikk foten skikkelig ned i.

Den mystiske damen i skisporet

Mens Beljajev opplevde denne dramatikken stod selvfølgelig ikke tiden stille. Han ble tatt igjen, forbigått og fragått av flere nasjoner. Ved veksling ledet Sverige foran Øst-Tyskland og Norge. Sovjet vekslet som nummer 10 over minuttet bak. De var ute av gullkampen, men dramatikken var ikke over med dette.

Vinter-OL. Axel Lesser fra Øst-Tyskland på startstreken. For Øst-Tyskland gikk Axel Lesser. Bestefar til den tyske skiskytteren Erik Lesser. På grunn av skade hadde han sittet på tribunen da landet spurtslo Sovjet og ble verdensmestere i Falun i 1974. Han var derfor toppmotivert og revansjesugen da han gikk ut blant tetlagene på andreetappen. Han merket at han hadde dagen i sporet og tok derfor raskt ledelsen i tettrioen. Bak dem kom forøvrig Juha Mieto i stor fart og brakte snart Finland inn i medaljekampen igjen.

Da tettrioen nærmet seg en kilometer var det i beste Hitchcock-stil klart for mer dramatikk. Teppet gikk opp for andre akt. Da kom det nemlig en kvinnelig turist gående i motsatt retning i skisporet. Ledende Axel Lesser hadde ingen mulighet til å unngå og kollidere med henne. Kollisjonen var nærmest hode mot hode, og Lesser ble liggende i sporet blødende fra hodet. De andre lagene klarte med nød og neppe å kjøre utenom de to som lå i sporet. Lesser forsøkte å fortsette, blant annet med store smerter i kneet, men de øst-tyske lederne tok ham ut av løpet etter kort tid. For Lesser ble dette dessverre han siste løp som aktiv langrennsløper. Skaden han pådro seg gjorde at han la skiene på hyllen etter sesongen. I en alder av 29 år.

Resten av stafetten forløp uten mer dramatikk annet enn av den rent sportslige sorten. Juha Mieto gikk en fantastisk andreetappe og avgjorde nærmest stafetten. Sverige havnet bak og forsvant ut av medaljekampen. Til slutt vant Finland med nesten to minutters margin til Norge, som dermed sikret seg sølvet. Etter en god avslutning klarte til slutt Sovjetunionen å kapre bronsemedaljen.

På agentoppdrag i skisporet?

Der kunne denne historien ha sluttet. Det gjør den imidlertid ikke. Den ble tilført nye opplysninger tre tiår senere. Husk at dette var i den kalde krigens dager. Og da er det kanskje ikke så overraskende at den også tilføres et element som tatt rett ut av en spionroman av John le Carré. I forkant av OL i Torino i 2006 avslørte nemlig Axel Lesser en hemmelighet han hadde båret på i nærmere tretti år. Til den tyske avisen Die Welt fortalte han at den ukjente kvinnelige turisten som ødela løpet for Øst-Tyskland, trolig ikke var en vanlig turist. Hun snakket nemlig russisk! Og hadde samme antrekk som de sovjetrussiske trenerne og lederne. Etter sammenstøtet forsvant hun til skogs. Og offisielt ble hun aldri funnet.

Lesser sa at han ikke ville spekulere i om det ble gjort bevisst for å hjelpe Sovjets lag som hadde blitt hengende etter på førsteetappen. Og på grunn av det tette broderskapet mellom Øst-Tyskland og Sovjetunionen under den kalde krigen, så ble denne delen av historien dysset ned. Om den medfører riktighet og at Sovjet grep inn i beste agentstil, fikk den østerrikske OL-arrangøren ufortjent mye pepper for dårlig sikkerhet langs langrennsløypen.

Dagen for den viktigste gullmedaljen

Tirsdag 22. februar 1994 var nok en dag med flott vær på Birkebeineren skistadion på Lillehammer. Dette var dagen da Norge skulle ta gull i stafetten over fire ganger ti kilometer i langrenn for herrer. Norge var regjerende olympiske mestere etter at de vant i Albertville i 1992. Dette var øvelsen Norge skulle vinne. Det var bortimot et folkekrav. De som skulle sørge for dette var Sture Sivertsen, Vegard Ulvang, Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie. I den rekkefølgen. Mer om det senere.

Vinter-OL. Sture Sivertsen på første etappen under OL på Lillehammer i 1994.Solen skinte fra en skyfri og blå himmel da startskuddet gikk. De nordmennene som ikke befant seg på skistadion eller ute i løypene da, satt benket foran TV. For i 1994 skulle man ikke gå glipp av dette. Norsk gull i selve Formel 1-øvelsen i langrenn. Her stod nasjonens ære på spill og den tuller man ikke med i langrenn. Overhodet ikke når det kommer til stafett.

Sture Sivertsen gikk og gikk på første etappe, men klarte ikke å riste av seg italienske Maurillio De Zolt og finske Mika Myllylä. Den eneste som slapp var svenske Jan Ottosson. Bye, bye Sweden!

På andre etappen gikk Vegard Ulvang alt hva remmer og tøy kunne tåle. Han kjente ikke noe til smerten i låret, men han klarte ikke å bli kvitt italienske Marco Albarello og finske Harri Kirvesniemi.

Etter to klassiske etapper var det klart for de to siste i fristil. På tredje etappen var det unge Thomas Alsgaard som skulle gå. Den nye stjernen som ganske så overraskende på blitt olympisk mester på 30 km noen dager tidligere. Den nybakte olympiske mesteren gikk rett i tet for å holde farten oppe. Han forsøkte seg med rykk i bakkene, men kom seg ikke unna hverken finske Jari Räsänen og italienske Giorgio Vanzetta. Ved veksling var det helt jevnt og det var klart for forestillingens fjerde akt.

Da tiden stoppet opp

Helt likt ut fra vekslingen gikk finske Jari Isomätsä, italienske Silvio Fauner og Bjørn Dæhlie. Selv Alfred Hitchcock kunne ikke regissert dette bedre. Bjørn Dæhlie kjørte voldsomt. Og han ble kvitt finnen. Men italieneren ville ikke slippe. Han satset på et spurtoppgjør. Bjørn Dæhlie ville ikke ha et spurtoppgjør. Derfor gikk han alt kan kunne i en av de aller siste motbakkene, men italieneren slapp ikke. Dermed var det klart for en nervepirrende spurt. Nordmannen slapp italieneren foran for å få ryggen hans og skyte fart i spurten. MEN……Bjørn Dæhlie kom seg aldri opp på siden av og forbi Silvia Fauner. Italieneren gikk først over mål foran en sliten Bjørn Dæhlie og Italia var for første gang olympiske mestere i stafett i herrelangrenn.

Vinter-OL. Italienske Silvio Fauner krysser målstreken foran Bjørn Dæhlie under stafetten på Lillehammer i 1994.Alle som var tilstede og opplevde dette husker at det ble helt stille på Birkebeineren skistadion. Ingen kunne tro det de nettopp hadde sett. Dette var det gullet vi skulle ta. Bjørn Dæhlie skjønte ikke hva som hadde skjedd. Dette var jo gullet og øvelsen han hadde vunnet så mange ganger i hodet sitt før de olympiske lekene. Norge var i sjokk. Det var helt stille på skistadion. I to sekunder. Så var jubelen og stemningen tilbake. Festen var ikke over. Norge hadde fått sølv, men både nordmennene og de italienske mesterne fortjente jubel.

Dette var den første stafetten i en hel rekke av OL og spesielt VM-stafetter, som kom til å bli avgjort i spurtdueller. Spørsmålet er blitt stilt mange ganger senere. Hadde Thomas Alsgaard fikset dette som ankermann. Han var raskere i en spurt enn hva Bjørn Dæhlie var. Svaret på det får man aldri. Det man vet er at senere gikk Alsgaard alltid sisteetappen. Og han tapte bare en gang. Spurten mot Østerrike under VM i 1999. Han som overtok som ankermann etter Alsgaard tapte aldri en spurt. Det var Petter Northug.

Og i bakgrunnen hører man stemmen til Jon Herwig Carlsen; «stafett er stafett!»